Veileder: Digitale løsninger i skolen

Kort fortalt går problemene ofte ut på følgende:

• Skolens digitale enheter skal være læringsfremmende, men er åpne for distraksjoner.
• Skolen skal være reklamefri, men barna får reklame på skolens digitale enheter.
• Barn har krav på personvern, men de digitale enhetene på skolen lekker personopplysninger. 
• Skolen skal være gratis, men foreldre blir erstatningspliktige hvis den digitale enheten går i stykker.
• Barn har krav på beskyttelse mot skadelige innhold, men enhetene har ikke filter, eller filtrene fungerer ikke.
• Foreldre har rett til å ta avgjørelser på vegne av barna i private spørsmål, men likevel sendes uregulerte skoleskjermer hjem og påvirker privatlivet.
• Digitalt hjemmearbeid er krevende å følge opp for foreldre.
• Hjemsendingen er ikke bærekraftig, verken ift. natur eller økonomi.

Skoleenhetene er i mange kommuner fulle av distraksjoner som spill, YouTube, Facebook, SnapChat, TikTok, Instagram og Reddit. Veldig lite er sperret. Det er ingen god grunn til at disse sidene er åpne for elevene. Det eneste de gjør er å ødelegge konsentrasjonen.

I dag har mange elever ikke egne skolekontoer på Google og YouTube (elever med iPad og PC), men det brukes allikevel aktivt i undervisningen. Når de bruker tjenestene som «anonyme voksne» aktiveres de mest aggressive markedsføringsalgoritmene og datafangst. Personvernsrettigheter blir heller ikke ivaretatt da enheten elevene bruker vil enkelt kunne spores uten å være innlogget.

Undersøkelser viser at både Google og YouTube brukes i undervisning, men både Google og YouTube er full av reklame og driver adferdsmåling av elevens bruk for kommersielle formål.

Manglende filter

Barnekonvensjonens artikkel 17 sier at barn skal beskyttes mot innhold som er skadelig for deres velferd. I mange kommuner er det likevel ikke filtre på barnas digitale enheter og dermed fri tilgang til både vold og porno. Utdanningsdirektoratet (UDIR) anbefaler også dette i sin veileder oppdatert høsten 2024.

Det er lett å komme seg forbi filtrene

Filtrene fungerer ofte ikke bra nok. Så lenge det er mulig å laste ned programmer til den digitale enheten, er det fullt mulig å laste ned nettlesere som Vivaldi og Brave, hvor det kan installeres proxy/VPN-løsninger slik at hele internett ligger åpent. Ved testing brukte vi noen få minutter på å komme oss forbi filtrene via en ny nettleser og en VPN-løsning. Dette er for øvrig en strategi svært mange elever kjenner til. 

De visuelle testene viser at alle kommuner eksponerer elevene for visuell reklame. Noen blokkerer visuell reklame som reklamebannere, men alle viser fortsatt reklame som er bygget inn i tjenester slik som Google Søk og YouTube dersom disse tjenestene er åpne. Eksempel på dette er søk som viser hovedsaklig kommersielt plassert innhold både i søk og produktkatalogen som en integrert del av søkeopplevelsen istedenfor relevante treff for kunnskap og læring.

Dybdetester vi har gjennomført viser at også det lekker data om elevenes adferd på internett og i apper til de store reklamenettverkene, inkludert Meta og Google. Dette til tross for at skolen skal være reklamefri.

Typisk viser testene som er gjennomført på både PC og iPad at mellom 20% - 25% av all nettrafikk på enhetene gikk til de store reklamenettverkene med en kombinasjon av synlig reklame og adferdsmålinger av elevene. Selv gjennom tester på enheter hvor kommunen hevder å ha skrudd på reklamefilter, er fortsatt over 10% av den totale nettrafikken på den digitale skoleenheten reklame og adferdsmålinger av elevene. Altså en reduksjon, men langt fra borte. I testene var vi innom nettsteder som VG, Google søk, YouTube og utdanningsapper i ca. 1 time. 

På mange skoler må foreldrene signere avtaler om at de er erstatningspliktige hvis den digitale enheten går i stykker. Disse dataavtalene bryter med gratisprinsippet i norsk skole, et prinsipp som gjelder i både grunnskolen og videregående. Ifølge Utdanningsdirektoratet skal skolen dekke undervisningsmateriell som lærebøker, ordlister, kalkulatorer, skrive- og tegnesaker samt nettbrett og PC. Dette følger også av opplæringsloven, som uttrykkelig sier at kommunene ikke kan kreve at foreldrene eller barna skal dekke utgifter i forbindelse med opplæringen. I lys av dette er det uforståelig hvorfor dataavtalene eksisterer. Tilsvarende har vi ikke egne avtaler for skolebøkene som sendes hjem. 

Skjermen sendes med hjem uten at foreldrene kan regulere den

I mange kommuner har foreldrene ikke kontroll over den digitale enheten som sendes hjem. Vi kan hverken installere filtre eller regulere tidsbruken via foreldrekontroll-apper. Noen kommuner har tatt i bruk Jamf på iPader, men på mange skoler er det ikke gitt opplæring og det meldes også om at tjenesten ikke fungerer i praksis. Elever med PC i samme kommune har ikke lignende tjeneste.

Hjemsendingen er en stor frustrasjon. De juridiske implikasjonene er også mange, bakerst i dokumentet ligger en full oversikt. 

Skolearbeid og lekser er krevende å følge opp

Opplæringslovens formål går frem av dens første paragraf som sier at opplæringen skal skje i samarbeid med hjemmet. Når opplæringen/lekser foregår på en enhet foreldrene ikke slipper inn på, er imidlertid dette samarbeidet vanskeliggjort. 

I papirskolen var lekser enkle å følge opp, foreldre kunne kikke i læreboka og sjekke om skrivelekser var gjort. Så vi at mattestykkene var løst feil, kunne vi hjelpe barnet. Og visste vi at eleven skulle ha prøve i et bestemt tema, kunne vi selv lese gjennom boka på forhånd, for deretter å ha mulighet til å samtale om temaet med barnet. 

I den digitale skolehverdagen er oppfølgingen langt vanskeligere. Elevene får vite at foreldrene ikke kan få passord til den digitale enheten. Det innebærer at foreldre er utestengt fra all læringsaktivitet, fra læremidler, tilbakemeldinger, underveisvurderinger og prøveresultater – vi kan ikke engang se elevenes tidligere karakterer. 

Det er et stort faglig tap for elevene at vi foreldre ikke kan følge opp skolearbeidet og lekser. Det resulterer garantert i dårligere skoleresultater. Videre er det et psykososialt tap for barnet. Både barnet og skolen trenger at foreldrene engasjerer seg i skolen. 

Dette er dessuten et samfunnsøkonomisk spørsmål. Hvis vi antar at en elev mister én time med foreldrehjelp per uke fordi foreldrene ikke slipper til, og dette skulle vært kompensert med ekstraundervisning, ville det krevd 38 timer per elev per skoleår. Med en timelønn på 500 kroner, ville kostnaden per elev vært 19.000 kroner per år, eller over 12 milliarder kroner for alle 65.000 grunnskoleelever i landet. 

Samlet sett kan altså redusert foreldreinvolvering, som følge av manglende tilgang til elevenes digitale enheter, føre til dårligere skoleresultater, som vi igjen vet fører til økte samfunnsøkonomiske kostnader på sikt.

At hver eneste grunnskoleelev har sin egen digitale enhet, koster samfunnet mye penger. Ved å gå bort fra 1:1 digitale enheter for de om lag 260.000 elevene på 1.- 4. trinn og heller bruke klassesett delt mellom 3 klasser, vil samfunnet kunne spart omtrent 217 millioner kroner årlig. Dette forutsetter at enhetene har en stykkpris på 5000 kroner og en levetid på 4 år, og at klassesett organiseres effektivt. 

Det er langt større slitasje på digitale enheter som sendes frem og tilbake i sekken, enn de som blir på skolen. Hjemsendingen er derfor en kostbar ordning. Hvis vi antar at hjemsendingen forkorter den digitale enhetens levetid fra fire til tre år, er det om lag 55.000 flere digitale enheter som må byttes ut på landsbasis i året (650.000/4 vs 650.000/3). Med en stykkpris på 5000 kroner utgjør dette 275 millioner kroner per år. Penger som kunne vært brukt på for eksempel flere skolebøker.

Hjemsendingen må også vurderes fra et bærekraftperspektiv. De digitale enhetene blir til søppel. 650.000 enheter som må byttes ut hvert tredje år skaper et fjell av søppel. Norge er på teknologisøppeltoppen i verden og det er vårt felles ansvar å gjøre noe for å redusere vårt e-avfall.

Papir, bok og blyant er dessuten en god teknologi for lekser. Det er en distraksjonsfri teknologi som gir mengdetrening i både lesing og håndskrift. Det trenger elevene. Lesekompetansen går stadig nedover. Veldig mange skriver så dårlig for hånd at det er et handikap senere i livet. Vi kan ikke gjøre oss avhengig av en digital dings som går på strøm for noe så elementært som å skrive. 

Og sist, men ikke minst: Vi vet at barn og unge bruker altfor mye tid hjemme på en skjerm. Vi vet de leser for lite, beveger seg for lite og er mindre sosiale, noe som igjen går utover skoleprestasjoner og sosial kompetanse, motivasjon og psykisk helse. Da kan ikke skolen bidra negativt med å gi ungene fri tilgang til skjerm på hjemmebane.  

Skolenes digitale utfordringer er mange, men de kan løses. Løsningene inkluderer innføring av såkalt white-filter, fjerning av ulovlige dataavtaler, implementering av foreldrestyringsverktøy og tilbakevending til papirbaserte lekser, samt gå vekk fra 1:1 i småskolen. Dette vil sikre elevenes læringsmiljø, redusere distraksjoner og beskytte elevenes personvern. I tillegg vil det spare samfunnet betydelige summer, penger som er sårt trengt feks til skolebøker og flere lærere, samt redusere miljøbelastningen.

• Grunnlaget for Opplæringsloven er lovens aller første paragraf, som slår fast at opplæringen skal skje i samarbeid med hjemmet. Dette samarbeidet er imidlertid ikke hensyntatt ifm. digitaliseringen. 
• Opplæringslovens 9A sier at elevene har rett på et trygt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Den digitale enheten må kunne sees som en del av skolemiljøet. Hjemsending av skolemaskiner som foreldre ikke har tilgang til, og som potensielt også gir tilgang til skadelig innhold, samt innhold som ødelegger konsentrasjonen, fremmer ikke helse, trivsel og læring.
• «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse», heter det i Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8. Likevel får vi foreldre inn en digital enhet i vårt hjem, som vi ikke har innblikk i.
•   Retten til privatliv er også nedfelt i Grunnlovens paragraf 102 og gjelder «familielivet, hjemmet og kommunikasjonen».
•  Barnelovens paragraf 30 sier at foreldrene har både rett og plikt til å ta avgjørelser på vegne av sine barn. Men skoleenheten har vi ikke myndighet over.
• Barneloven pålegger foreldre å bidra til at barna får en utdanning, og generelt ta valg på deres vegne frem til de er 15 år. Denne plikten burde gjøre at foreldrene har rett til å få tilgang til barnas digitale enheter minimum ut ungdomsskolen. 
• Personvernreglene er teknologinøytrale, og gjelder for papirdokumenter så vel som for digitale dokumenter. Om barnet gjør lekser i en kladdebok, på et ark som skal leveres inn eller digitalt har dermed ikke noe å si for personvernvurderingen. At vi foreldre har rett til innsyn i våre barns personopplysninger frem til de blir 18, burde også spille inn.
• Barnekonvensjonens artikkel 16 sier at barn ikke skal utsettes for vilkårlig innblanding i privatlivet. Uregulerte digitale enheter blander seg definitivt inn i privatlivet vårt.
• Artikkel 17 sier at barn skal beskyttes mot innhold som er skadelig for deres velferd.  Men på de uregulerte enhetene har unger tilgang på både porno og vold.
• Og artikkel 18 sier at foreldrene har hovedansvaret for barnets oppdragelse. Likevel får vi altså ikke bestemme over disse enhetene i vårt eget hjem.
• Vi foreldre er dessuten juridisk ansvarlige for det våre barn foretar seg på nettet. Et ansvar vi ikke har mulighet til å følge opp når vi er stengt ute fra den digitale enheten.